Kasjmir får en til å tenke på høysletter, ekstreme årstider og bevegelser som er gått i arv fra generasjon til generasjon. Denne sjeldne ullen, som høstes én gang i året fra underullen til geiten Capra hircus, reiser fra Sentral-Asias sterke vinder til de mest krevende verkstedene. Blant dem forsvarer Coulange 1918 en fransk lesning av et materiale man trodde var forbeholdt andre breddegrader.
Å overlate kasjmir til franske verksteder er å underlegge en kostbar fiber en disiplin som bare noen få regioner fortsatt mestrer. Coulanges manufaktur er ingen underleverandøradresse: den er en videreføring av en tekstil savoir-faire som er pleiet i mer enn hundre år. Hvert plagg som forlater den, er ikke bare satt sammen i Frankrike; det er tenkt ut, tilskåret og kontrollert der.
Fristelsen ville være å mangedoble farger, snitt og kolleksjoner. Coulange 1918 går motsatt vei. Maison Coulange tilbyr en avgrenset garderobe, beskyttet mot trender, der hvert plagg svarer til en klar funksjon. Denne nøkternheten er ingen stiløvelse. Den følger av en enkel idé: luksus trenger ikke å gjøre seg bemerket.
Å snakke om fransk kasjmir er først og fremst å snakke om en viss motstand. Motstanden til verkstedene som nekter å spre seg, og til husene som foretrekker gesten fremfor bildet. Coulange 1918 påstår ikke å gjenoppfinne kasjmir. Maison Coulange nøyer seg med å respektere det — og det er kanskje, i en verden der alt går stadig fortere, det sjeldneste tilbudet.