Vaktjakkene, som ble brukt av marinene fra begynnelsen av 1900-tallet, var spesielt utformet for soldater i tjeneste på skipenes dekk. Ordet "vakt" betegner perioden da en sjømann holder utkikk, ofte midt på natten, utsatt for vær og vind og den bitende kulden på åpent hav. En vakt kan vare fra fire til seks timer, avhengig av marinetradisjonen.
Jakkenes hovedoppgave var å beskytte mot vind, fuktighet og kulde. De ble laget av robuste materialer som tålte saltvann, ofte av ullstoff eller vokset bomull, med høye krager, dype lommer og forsterkede lukninger for maksimal isolasjon. Designet, styrt av funksjon, ble etter hvert et forbilde for effektivitet.
Fra 1930-tallet ble vaktjakker standardutstyr i de nasjonale marinene. I Frankrike ble de en del av utrustningen til personell om bord, særlig i overflate- og ubåtstyrkene. I motsetning til den personlige uniformen ble disse jakkene likevel ofte lånt ut av Forsvaret og tildelt et bestemt skip eller en bestemt post, for så å bli omfordelt etter tjenestestedene. Sjømennene kunne ikke beholde dem etter at oppdraget var over.
For å gjøre identifisering og fordeling enklere ble ulike merker satt på plaggene. Påskriften "MN" (Marine Nationale) var beregnet på overflatestyrkene, mens andre merkinger betegnet bestemte avdelinger som ubåtmannskaper, kommandosoldater eller tekniske tjenester. Merkingene gjorde det mulig med streng logistisk styring og rask identifisering i skipenes lasterom og garderober.
Fra 1950 til 1990 deltok Maison Coulange i denne industrielle innsatsen ved å produsere vaktjakker og vaktoveraller til de franske væpnede styrkene, utformet for å tåle ekstreme forhold på sjøen. Plaggene, laget i familiens verksted, oppfylte de strenge kravene til holdbarhet og beskyttelse i datidens militære kravspesifikasjoner. Coulange, grunnlagt i 1918, var den gang fast leverandør av maritimt tekstilutstyr til Forsvarsdepartementet. Denne historien beskriver vi også i vår artikkel om de ulike dekkjakkene i den franske marinen og på vår side om dekkjakken.
Historisk sett er vaktjakken et militært plagg knyttet til innsats: den står for disiplin, motstandskraft og pliktfølelse. Utviklingen gjennom tiårene viser en stadig tilpasning til ekstreme forhold, med versjoner som varierer fra marine til marine, men alltid tro mot den opprinnelige ånden: å tjene under de tøffeste forhold.
En bemerkelsesverdig illustrasjon av denne arven er filmen Le Crabe-Tambour (1977), regissert av Pierre Schoendoerffer. Her ser vi offiserer og sjømenn fra den franske marinen på åpent hav, kledd i autentiske vaktjakker og vaktoveraller lik dem Coulange produserte den gang. Filmen, kjent for sin militære realisme, viser utstyret i sin opprinnelige sammenheng og styrker dets plass i den franske kollektive bevisstheten.
Utover den militære bruken har vaktjakken påvirket mange estetiske og tekniske retninger innen arbeidsklær og sivile klær, og har blitt et diskret symbol på robusthet og effektivitet. Les mer om denne arven i vår analyse i artikkelen om Coulange Heritage Parka.